Jeg går her i gaten og leier
en rar liten terrier-mann.
Den vimser og detter og deiser
og drar på oppdagelsesreiser
i nye merkverdige land.
Det sildrer en vår gjennom sølen
den første livssalige vår.
Risler i pilestredet
og underlig er det å se det
for den som ble født i går.
Den løper til alle kanter
så gaten blir altfor trang.
Den løfter en stolt liten snute
for nettopp i dag er den ute
for første velsignede gang.
At verden skal være så veldig
er merenn en valp kan forstå.
Det strømmer imot den så mye
og stadig så kommer det nye
ting som må luktes på.
Den snuser på alt som den møter
og drar i mitt bukseben.
Fordi jeg skal se hva den finner,
en dråpe, et strå noen pinner.
En blomst i en rennesten.
Den ligner på eventyrgutten
som ropte "jeg fant, jeg fant".
Men ser den en flue som svirrer
da holder den pusten og stirrer:
"Nei, dette! Kan det være sant?"
Den bjeffer av fryd og forundring
og mener vel nærmest og si:
"På jord er meget å lære,
og her er det morro å være,
så her vil jeg sannelig bli."
At valper har meget å lære
er noe vi alle vet.
Men likevel må jeg bekjenne:
Jeg lærer nok mere av denne
enn ellers av mangen profet.
Den eneste visdom i verden
har visdommens voktere gjemt
bak formler og støv og løgne.
Å sanse med nakne øyne
er noe de lærde har glemt.
Men den som er åpen i sjelen,
og ny og forundret og ren.
Han ser hvor de andre er blinde,
for han er det meget å finne
selv i en rennesten.