Om Sara

Da vi fikk Sara hadde jeg vært uten hund i noen år. Jeg følte meg nesten syk uten hund. Men med studier, babyer som var kommet og leid bopel var det vanskelig med hund. Jeg begyndte mer og mer og tenke på Husky. Jeg kjente noen som hadde Husky og som hadde dem ute. Jeg tenkt at det var en god løsning. Etterhvert fant jeg ut at det var noe som het Siberian Husky og at de var nyyyyyydelige, spesielt i forhold til Alaska Huskyen som jeg var vant med (Den er egentlig en blandingsrase som er en ypperlig trekkhund og også veldig hyggelig). Det måtte bli en Siberian Husky.

Så var det å lese alt jeg kunne finne om rasen og om de forskjellige oppdretterene. Valget falt på Carillo. Og heldigvis så hadde de valper til salgs. De ville selge til meg så TUSEN TAKK.

Så kom endelig valpen i hus, 10 uker gammel. Hun skulle hete Sara. Navnet Sara er etter Sarafossen i Reisadalen.

Hun var en nydelig valp, akkurat som en bamse fra leketøsbutikken. Men hun var ikke noe leketøy men en ekte hund og et nytt familiemedlem.

Jeg var hjemme i svangerskapspermisjon og hadde god tid til en valp. I starten sov hun i kasse ved siden av sengen vår. Så om natten ammet jeg Håvard og Var ute på tisseturer med Sara. Jeg kan ikke huske at jeg var sliten. Jeg var bare så lykkelig over å ha hund igjen.

Sara bodde inne. Hun ble vant med å være i bur, og når hun var løs i stuen hadde jeg Håvard i lekegrind. Sorm var 4år og måtte lære hvordan en hund skal behandles. Sara på sin side måtte lære hvordan små gutter skal behandles. Dette gikk uten noen problemer.

Jeg har hatt hunder tidligere og var mest vant med Retrivere og Spaniel. Jeg merket ganske fort at en Husky er noe ganske annet. Det tar TID og TÅLMODIGHET å lære en Husky noe. Jeg merket også at fysikken var veldig anderledes. hn ble ikke fort sliten på tur. Jeg kunne ganske tidlig slutte å ha sekke til å bære henne i når v var på tur. Den første tiden hadde jeg henne i nettet på barnevognen når hun ble sliten. Der lå hun også når vi var på butikken og handlet. Hun lå så rolig at ingen merket at jeg hadde henne der. For strengt tatt var det ikke lov.

Vi syns fort at Sara var en grei hund. Sosial, glad og tillitsfull med andre hunder og med mennesker. Men hun var utrolig vill. Faktisk grisevill. Hun beit noe helt forferdelig. Hun fikk de raptusene i stuen og disse valpefaktene varte lenge. Men hun kunne også være helt rolig. Kose seg i stuen, i buret sitt eller i bånd ue på trappen. Når det kom folk kunne hun komme glad og hilse eller hun kunne bare fortsette med å slappe av. Bjeffing gjør hun enda ikke. Jeg vet ikke om hun kan bjeffe. etterhvert fikk vi også bygget en hundegård med et hundehus i. Da var over den verste valpetiden og jeg var begyndt i jobb igjen, var hun i hundegården når vi var på jobb. Da vi kom hjem på ettermiddagen fikk hun komme inn og være endel av familien.

Når Sara var rundt 4 år startet vi med husbygging. Vi hadde også fått en hund nr. 2. Myrna (Cairn Terrier) Jeg syns det var vanskelig å få tid til to hunder og det ble bestemt at sara skulle være i en hundegård med to andre Huskyer. denne plassen var en "inn på tunet"-gård. Der barn og voksne med forskjellige behov kunne komme og hilse på dyrene. Sara var med å trekke både barn og voksne på tur. Og siden hun er så glad i folk kunne hun også brukes som kosehund for de besøkende. Vi kunne hente henne når vi ville for å ha henne med på tur eller ha henne hjemme. Desverre ble det nok for sjelden. Og hele familien savnet Sara-mor. Håvard og Storm var direkte anklagende mot meg og ment at vi så Sara for sjelden. Og de hadde helt rett. Så når vi var vel installert i det nye huset, flyttet sara hjem igjen. Og for en LYKKE. Jeg tror jeg må si at vi ELSKER den hunden. Hun er så fantastisk snill og god.
Og nå er Sara bare innehund. Vi har ikke hundegård, og det skal vi heller ikke ha. Jeg syns ikke det er rett at en hund skal stå alene ute i hundegård, mens resten av familien er inne. Vi har stor hage som hunden kan være i, og de får rikelig med tur. Jeg tror de begge to har det veldig godt.